Risikoen ved bankenes utenlandsopplåning
dc.contributor.author | Gerdrup, Karsten R. | |
dc.contributor.author | Lund, Arild J. | |
dc.contributor.author | Weme, Sindre | |
dc.date.accessioned | 2018-01-29T17:34:59Z | |
dc.date.available | 2018-01-29T17:34:59Z | |
dc.date.issued | 2000 | |
dc.identifier.issn | 0332-5598 | |
dc.identifier.uri | http://hdl.handle.net/11250/2480483 | |
dc.description.abstract | Bankenes valutagjeld til utlandet har økt kraftig fra 1995. En tilsvarende vekst fant sted midt på 1980-tallet. I forhold til bankenes samlede utlån er utenlandsfinansieringen mindre nå enn den gang. Som midt på 1980- tallet er det et ønske om å dekke en sterk låneetterspørsel i kroner innenlands som har ført til den økte utenlandsopplåningen. I prinsippet elimineres valutakursrisikoen forbundet med opplåningen ved at bankene bruker valutalånene til å kjøpe kroner spot, samtidig som de selger de samme kronene på termin i valutamarkedet. Valutalån i utlandet innebærer imidlertid større likviditetsrisiko enn finansiering av virksomheten fra andre kilder. Likviditetsrisikoen øker både fordi de utenlandske långiverne kan tenkes å reagere kollektivt overfor norske banker i større grad enn ordinære norske innskytere, og fordi det kan tenkes å oppstå likviditetsproblemer i terminmarkedet der valutaen midlertidig veksles om til norske kroner. Økt omfang av obligasjonslån siden 1997 har bidratt til å forlenge utenlandsgjeldens løpetid og således dempet økningen i likviditetsrisikoen. | nb_NO |
dc.language.iso | nob | nb_NO |
dc.publisher | Norges Bank | nb_NO |
dc.title | Risikoen ved bankenes utenlandsopplåning | nb_NO |
dc.type | Journal article | nb_NO |
dc.subject.nsi | VDP::Samfunnsvitenskap: 200::Økonomi: 210 | nb_NO |
dc.source.pagenumber | 151-157 | nb_NO |
dc.source.journal | Penger og Kreditt | nb_NO |
dc.source.issue | 2/2000 | nb_NO |
Files in this item
This item appears in the following Collection(s)
-
Penger og Kreditt / Economic Bulletin [473]
1973 (1999)-2012