| dc.description.abstract | Det er fremmet en rekke forslag med sikte på å reformere det internasjonale finansielle system etter de siste års internasjonale finanskriser.1 Siktemålet er å redusere risikoen for nye kriser av denne type og å håndtere kriser som likevel måtte oppstå, på en bedre måte. Forslagene, som går under fellesbetegnelsen «ny finansiell arkitektur», omfatter både makroøkonomisk politikk, reformer av finansmarkedene og internasjonale institusjoners rolle i overvåking og politikkutforming. I denne artikkelen drøftes i første rekke forslagene knyttet til finansmarkedenes funksjonsmåte. Bakgrunnen for disse forslagene er at det forut for krisene ble tatt mange investeringsbeslutninger der risikoen ikke ble vurdert godt nok. Dette kan dels skyldes ulike former for eksplisitte og implisitte garantier, som skapte uklarhet om risiko og ansvarsforhold. Et annet problem var at mange lån inneholdt klausuler som forsterket krisen når denne først var et faktum. De foreslåtte tiltakene tar sikte på å bøte på disse svakhetene. Gjennom mer og bedre standardisert informasjon skal grunnlaget for investerings- og utlånsbeslutninger bli bedre. Privat sektor skal trekkes mer med i krisehåndteringen, dels for å sikre en bedre fordeling av byrdene ved selve krisehåndteringen, dels for å sikre at privat sektor på forhånd vurderer risikoen i sine engasjementer på en bedre måte enn tidligere. | nb_NO |
