Kriterier for «gode» begrunnelser

Abstract

I demokratiske samfunn utøver ulike institusjoner gjennom beslutninger viktig samfunnsmakt. Beslutningene kan rette seg mot enkeltindivider eller ha en mer generell samfunnsmessig virkning. Det er en selvfølge i dag at slik maktutøvelse må være begrunnet. Høyesteretts begrunnelse er gitt i dommer. Sentralbankens begrunnelse er gitt i det besluttende organs referat. Vi utvikler i dette notatet kriterier for hva som er en «god» begrunnelse, ikke om vedtaket er godt. Vi har sett på de to institusjonene som vi kjenner best, høyesteretter og sentralbanker. Det er selvsagt ikke bare sentralbanker og høyesteretter som på vegne av det offentlige utøver makt. Også andre samfunnsinstitusjoner gjør det. Vi reiser spørsmålet om de kriteriene vi har utviklet, kan anvendes mer generelt. Vi har kvalitativt vurdert et utvalg høyesterettsdommer og pengepolitiske beslutninger i noen land opp mot de kriteriene vi foreslår. I hovedsak er praksis i samsvar med kriteriene. Det er noen felles trekk mellom høyesterettene og sentralbankene. I de siste årene har det vært en utvikling i måten dommene har blitt skrevet på i UK Supreme Court. Tidligere skrev hver dommer sitt votum. Nå skriver de en felles tekst. Med individuell skrivning blir det mange forskjellige formulereringer av prejudikatet. Det er enklere for allmennheten å forholde seg til en normativ tekst. The UK Supreme Court under ledelse av Lord Neuberger har derfor gradvis beveget seg i retning av å skrive en felles tekst. John Roberts, høyesterettsjustitiarius i USA, mener at dommerne bør være bekymret når de skriver en individuell tekst om noe som har virkning for domstolen som en institusjon. Hva med sentralbankreferatene? Professor Alan Blinder ved Princeton University, mener at en sentralbank som snakker med en kakofoni av stemmer, ikke har noen stemme i det hele tatt. Professor Otmar Issing, tidligere sjeføkonom og medlem av styret i den Europeiske Sentralbank (ESB), mener ar det er en fare for at individuell skriving av referatene gir et incentiv for individuelle medlemmer å sette seg selv foran institusjonen. Vi har empirisk testet om beslutningene og begrunnelsen for dem er skrevet i et klart språk. Vår analyse er inspirert av talen “A Little More Conversation. A Little Less Action”, holdt av sjeføkonom i Bank of England, Andrew Haldane, og av notatet «Bankspeak: The Language of World Bank Reports, 1946-2012» av Franco Moretti og Dominique Pestre, Stanford Literary Lab. Vi har analysert mer enn 6 000 begrunnelser fra sentralbanker og høyesteretter over det siste tiåret. Det er betydelige forskjeller mellom land og institusjoner med hensyn til lengde og lesbarhet. Storkammeravgjørelsene i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol er en helt egen divisjon med hensyn til lengde, the European Court of Justice skriver mest komplisert. Danmarks Nationalbank skriver kortest og har det klareste språket, men de har også det enkleste regimet å forklare. Sveriges Riksbank skiller seg ut med å skrive langt og komplisert. Norges Banks begrunnelse avviker ved å være svært kort. Moretti og Pestre gjennomførte en leksikalsk analyse («big data») av alle Verdensbankens rapporter og fant kvantitative indikasjoner på at språket i rapportene hadde gått i gal retning med hensyn til lesbarhet. Vi har gjennomført de samme testene for sentralbankene og høyesterettene. Våre analyser viser at disse institusjonene ikke har hatt samme uheldige språklige utvikling som Verdensbankens rapporter. Tidligere sentralbanksjef Mervyn King argumenterte for at «an institution should have a design that reflects history and experience”. Det er ikke tvil om at skrivemåten til den enkelte institusjon er preget av institusjonens egen historie. Institusjonene er preget av det økonomer kaller «path dependency». Vi lurer imidlertid på om det for mange institusjoner er litt for mye «path dependency» og at de ville hatt nytte av i noe større grad å se hen på utviklingstrekk og å lære av andre institusjoner i eget og andre land. Gjennom arbeidet med dette notatet har vi blitt spesielt oppmerksomme på uttrykkene «helhetsvurdering» og «etter samlet vurdering». Varsellampene lyser når vi ser disse ordene, særlig hvis frekvensen av dem er høy. Uttrykkene tilslører ofte hva som er den egentlige begrunnelsen i stedet for å opplyse den.