Risikopåslag på bankenes langsiktige innlån

Abstract

Banksektoren finansierer en stor del av sin balanse med innlån fra markedet. Slike innlån består av innskudd og innlån fra andre kredittinstitusjoner og Norges Bank, utstedelse av banksertifikater og bankobligasjoner, og utstedelse av OMF gjennom de kredittforetak som inngår i bankkonsernene. Innlånene er i norske kroner, euro eller dollar; andre valutaer brukes sjelden. Løpetiden på innlånene varierer fra én dag og opp til mer enn ti år. De kortsiktige innlånene med inntil tre måneders løpetid inngår for en stor del i bankenes likviditetsstyring. Hovedtyngden av bankenes aktiva bør imidlertid finansieres med mer langsiktige innlån, og i de nye Basel III reguleringene vil det bli stilt krav om dette. Bankene priser nye utlån ut fra gjennomsnittskostnaden for langsiktig innlåning. Denne gjennomsnittskostnaden avhenger primært av det generelle rentenivået, men den inneholder også et risikopåslag som kan variere mye over tid. Virkningen av pengepolitikken avhenger av hvor stort påslaget over styringsrenten er. Dette påslaget kan deles opp i to komponenter; først påslaget fra styringsrenten til den kortsiktige pengemarkedsrenten og deretter påslaget fra pengemarkedsrenten til renten på langsiktige innlån, som i praksis vil si renten på OMF og senior bankobligasjoner. Påslaget fra styringsrenten til pengemarkedsrenten, vanligvis tre måneders NIBOR, avhenger av bankenes kreditt- og likviditetsrisiko innenfor en kort horisont. For denne komponenten er det tidligere gjort analyser av hva normalnivået vil være. Påslaget fra NIBOR til OMF- og bankobligasjonsrentene avhenger av de samme risikokomponentene, men nå innenfor en mye lengre horisont, i gjennomsnitt rundt fem år. I dette notatet prøver vi å belyse hva som bestemmer dette risikopåslaget, altså hva långiverne til bankene krever for merrisikoen ved å øke løpetiden for lånene fra tre måneder til rundt fem år.