Risikopåslagene i Nibor og andre lands interbankrenter

Abstract

Interbankrenter som Libor, Euribor, Stibor og Nibor spiller en viktig rolle som referanserenter i en rekke låneavtaler og for ulike typer derivater. Interbankrentene skal uttrykke prisen på et usikret utlån fra en bank til en annen. Under finanskrisen høsten 2008 økte både Nibor og andre lands interbankrenter markert i forhold til sentralbankenes styringsrenter. Det oppsto et ekstra risikopåslag i interbankrentene som reflekterte økt motpartsrisiko blant bankene og redusert vilje til å gi fra seg likviditet. Siden finanskrisen har disse risikopåslagene i interbankrentene svingt mer og vært vesentlig høyere enn før krisen. Risikopåslaget i Nibor har i lange perioder vært høyere enn påslaget i andre lands renter. Nibor har tradisjonelt blitt avledet av interbankrenten for amerikanske dollar og rentedifferansen mellom kroner og dollar som kommer til uttrykk i terminmarkedet for valuta (termintillegget). En egenskap ved referanserenter som Libor, Euribor og Nibor, samt den dollarrenten som legges til grunn for Nibor‐kvoteringen, er at de er indikative. I tremånederssegmentet, som er et viktig referansepunkt, finnes knapt usikrede handler mellom bankene, ikke bare blant norske banker, men også internasjonalt. Det reiser spørsmål om disse referanserentene har de egenskaper en referanserente bør ha. Den siste tids avsløringer av forsøk på å manipulere Libor (”Barclaysskandalen”) illustrerer dette problemet. I dette notatet ser vi nærmere på utviklingen i NIBOR de siste årene. Vi viser hvordan Nibor påvirkes av utviklingen i terminmarkedet mellom kroner og dollar. Sentralt er hvordan terminmarkedet kan dempe gjennomslaget fra dollarpåslaget til påslaget i kroner. Vi drøfter også den dollarrenten NIBOR‐bankene legger til grunn i NIBORkvoteringen. Denne dollarrenten synes høy i forhold til den renten de mest solide nordiske bankene faktisk betaler for sine kortsiktige innlån i amerikanske dollar.