Hva driver Nibor-påslaget?

Abstract

De siste par årene har risikopåslaget i tremåneders Nibor steget, fra rundt 25 basispunkter mot slutten av 2014 til om lag 60 basispunkter sommeren 2016. Økningen i påslaget (gitt som differansen mellom Nibor og forventet styringsrente) skyldes trolig flere forhold, herunder økt tilførsel av likviditet i euroområdet, bankers tilpasning til nye likviditetskrav under Basel III (LCR-krav) og tilpasninger til nye reguleringer av amerikanske pengemarkedsfond. For å forstå hvordan disse forholdene slår inn i den norske pengemarkedsrenten Nibor må man se nærmere på hvordan Nibor-renten er konstruert. Nibor kvoteres som en valutaswaprente. Dette vil si at bankene tar utgangspunkt i en dollarrente og justerer denne for prisen på å veksle amerikanske dollar om til norske kroner i valutaswapmarkedet. Dette innebærer at internasjonale forhold, som økt påslag i dollarrenten eller økt pris på å veksle dollar til norske kroner, kan slå direkte inn i påslaget på den norske pengemarkedsrenten Nibor. I denne kommentaren illustrerer vi hvordan Nibor-påslaget kan dekomponeres for å bedre forstå hvilke drivkrefter som påvirker den norske pengemarkedsrenten. Videre bruker vi historiske data til å drøfte hvordan internasjonale forhold har påvirket påslaget i perioden siden finanskrisen 2007-2008 og frem til nå. I hovedteksten er drøftingen basert på figurer. En mer presis matematisk dekomponering av Nibor er vist i eget appendiks.