Risikoen ved bankenes utenlandsopplåning

Abstract

Bankenes valutagjeld til utlandet har økt kraftig fra 1995. En tilsvarende vekst fant sted midt på 1980-tallet. I forhold til bankenes samlede utlån er utenlandsfinansieringen mindre nå enn den gang. Som midt på 1980- tallet er det et ønske om å dekke en sterk låneetterspørsel i kroner innenlands som har ført til den økte utenlandsopplåningen. I prinsippet elimineres valutakursrisikoen forbundet med opplåningen ved at bankene bruker valutalånene til å kjøpe kroner spot, samtidig som de selger de samme kronene på termin i valutamarkedet. Valutalån i utlandet innebærer imidlertid større likviditetsrisiko enn finansiering av virksomheten fra andre kilder. Likviditetsrisikoen øker både fordi de utenlandske långiverne kan tenkes å reagere kollektivt overfor norske banker i større grad enn ordinære norske innskytere, og fordi det kan tenkes å oppstå likviditetsproblemer i terminmarkedet der valutaen midlertidig veksles om til norske kroner. Økt omfang av obligasjonslån siden 1997 har bidratt til å forlenge utenlandsgjeldens løpetid og således dempet økningen i likviditetsrisikoen.